I 1963 ble det norske luftforsvaret for alvor supersoniske. 331 skvadronen i Bodø fikk tildelt flytypen Lockheed F-104G Starfighter, mens i 1973 var det 334 skvadronen som fikk levert kanadiske Starfightere, selv om disse ikke akkurat kom levert rykende ferske og nye fra fabrikken.
Tre av de første Starfightere Norge fikk levert ble seilt over til Norge på det amerikanske hangarskipet «USS Fidler», og ankom Norge i oktober 1963. Disse ble fraktet med lastebil til Torp, hvor de fikk en teknisk sjekk før de ble fløyet til Bodø.
I Bodø ble det stasjonert 13 fly av typen F-104G Starfighter. Flytypen var svært så avansert til å være i markedet siden 1954, men på tidspunktet Norge mottok sine fly var ulykkesstatistikken høy, mange fly hadde havarert, mest fordi flyene var vanskelig å håndtere i følge dokumenter fra Luftforsvaret på 60-tallet.
Hos norske flygere skulle Starfighteren vise seg å være noe de aldri noen gang hadde vært i nærheten av, og både manøvreringen av flyet, og våpensystemet ombord var utfordrende å lære seg. Det var også få flygere her i landet som hadde lært seg F-104G ved å fly typen i USA.
Starfightere ble produsert under lisens fra USA i Vest-Tyskland, Belgia, Nederland, Italia, Japan og i Canada. Totalt fikk Norge 16 slike fly som våpenhjelp fra NATO i 1963, og påfølgende leveranse av ytterligere tre slike fly året etter. Luftforsvaret fikk også levert fire fly av denne typen med toseter i cockpiten.
Starfighter-flyene som ankom Norge fra Canada i 1973 var 19 stykker av typen C-104 og tre CD-.F-104D. De kanadiske flyene hadde stått lagret på en flybase i Skottland i mange år og var egentlig et trist kapittel da de ankom Norge. Skvadronen i Bodø måtte bruke lang tid på teknisk vedlikehold.
De kanadiske flyene skilte seg også ut i fra de som var produsert i USA.
De norske Starfightere ble benyttet under de store NATO-øvelsene som ble avholdt i Norge på 70-tallet
Under tjenesten flytypen hadde i Norge frem til 1981 hadde ingen av disse havarert, som i så mange andre NATO land på den tiden.