Når vi leser på Wikipedia om flytypen DC-9, heter det at: «McDonnell Douglas DC-9 er et tomotors jetpassasjerfly produsert av Douglas, senere McDonnell Douglas og nå Boeing. Flytypen ble først produsert i 1965 og senere i modifiserte versjoner med andre navn. DC-9-familien var i produksjon hos Boeing til 2006, da de avviklet flytypen med derivater etter 41 år i produksjon.»
Men DC-9 var ikke noe Douglas kom opp med på 1960-tallet. Allerede etter andre verdenskrig var flyprodusenten i ferd med å skulle utvikle flere varianter etter DC-3-flyet. En av flytypene som ble vurdert var en variant under navnet DC-9. Men dette var langt fra den versjonen Wikipedia viser til over.
Ser vi på et eksemplar av flyselskapets egen internavis Flyposten for 1948, blir den nye flytypen nevnt, inkludert tegningen du ser i denne artikkelen. SAS skriver at en av de nye flytypene selskapet må vurdere er DC-9 som skal ta 28 personer, og at Douglas mener dette er en langt bedre flytype å satse på enn DC-3.
En lang rekke flyselskap valgte nettopp å satse på DC-3 etter at krigen var over. Selv valgte Douglas å estimere at det ville være behov for rundt 350 fly av typen DC-9 på verdensbasis.
I 1948 hadde Douglas lansert DC-6, med en klar beskjed at flytypen ville bli bygget dersom det kom inn over 300 bestillinger over en 10 års perioden. Dette måtte selskapet ha av volum for at det skulle lønne seg å produsere flytypen.
På midten av 1948 var det 136 bestillinger inne på DC-6. SAS ønsket seg flere tomotors-fly, og i markedet var det konkurranse mellom Convair som skulle lansere sin Liner 240, og Martin 2-0-2. Martin 2-0-2 var et av de første moderne passasjerfly som ble bygget i USA etter andre verdenskrig. Det to-motors propellfly var konstruert og ble bygget av Glenn L. Martin Company og ment å bli en erstatning for DC-3.
Convair 240 var et passasjerfly produsert av Convair mellom 1947 og 1956. Flyet ble utviklet på grunnlag av en forespørsel fra American Airlines om å lage et passasjerfly med trykkabin til å erstatte også det DC-3.
